Catalogue foreword Ram gallery 1997 Written by art historian Liv Klakegg Dahlin
Explanation of the work. Art is the act of selecting the right components, without the element of elimination”, says S. Aalberg. She has a natural perception for balance and composition, characterised by a circumspect interpretation. The wall hanging is a composition of fragments. These have been pressed flat and then sewn together as a large pictorial image. Materials used are hemp, linen and cotton. Aalberg allows the textiles’structure to be the basic of the work, and employs a composition of various colours and tones to form geometrical patterns, stripes and areas. The composition reflects the movement that the thread has in the creation of a textile. The artist has a taut, consistent grip on her use of visual and tactile means. the encounter with the art work can be compared with music in its linear movement. On the other hand, with Aalberg we see the whole piece in one moment. We do not follow the artist in the development, in how she builds up the composition an creates an alternating rhythm and movement, based on a repetition of forms and areas set together in ever-changing fashion. We must personally see the piece take shape before our eyes by taking the time we need for this observation.
This is reflected in Aalberg’s own summary of the wall hanging: “It has a conclusion and does not have a conclusion. It is a process that lives on, it could have continued and it can stop here”.
Solveig Aalberg prossesses a mature talent for expression, and her works are so complex that they must be scrutinised, absorbed and experienced over a longer period of time.
We have not been present during the making of the work, but we can see traces of the effort and thought involved. We can see this in the expression, an how she is constantly creating new contrasts to her own work. How she manages to create something soft, that is set together with something that is taut. She creates a complex item that in turn is a product from a simple component. She makes contrasts between colours, tones, thread directions, light effects; the soft-effeminate versus the flat-masculine, the tight and rigid versus the organic and soft.
There is quiet and movement at the same time. In her wall hangings, we discover symmetry an asymmetry, narrow stripes an wide open areas, speckled surfaces and empty spaces, the organized and the disorganized, chaos and cosmos. Solveig Aalberg’s wall hanging is a work in constant motion. The observer who takes the time to look, will be rewarded.
Polyphoni: Sonorous, harmonizing music where each voice is largely independent.
Liv Klakegg Dahlin Art Historian 1997
Katalogforord Ram galleri 1997 Av kunsthistoriker Liv Klakegg Dahlin
Kunsten er å velge, men ikke å velge bort sier Solveig Aalberg, og det er dette hun har tatt for seg i de arbeidene som vises frem på denne utstillingen. her finner man en sans for balanse og komposisjon preget av et økonomisk språk. Dette kan beskrives som: Lite er mye, mye er mer og nok er nok. Det vises frem vevde tepper, beståendeav sammensatte fragmenter. disse er presset og deretter sydd sammen til store billeduttrykk. hele utstillingen er preget av kunstnerens stramme og konsise grep om bruk av visuelle og taktile virkemidler.
Møtet med verkene kan sammenlignes med opplevelsen av musikk, hvor vi er med i fremstillingen av arbeidet, vi hører musikken i dens lineære bevegelse. Hos Aalberg ser vi derimot hele "stykket" under ett. Vi følger ikke kunstneren i utviklingen, i hvordan hun bygger opp komposisjonen og skaper en vekslende rytme og bevegelse, basert på en gjentagelse av former og felter, satt sammen av stadig nye måter. Vi må selv se "stykket" ta form foran våre øyne ved å ta tiden til hjelp. Dette gjenspeiler det Aalberg sier om teppene: De har ikke en avslutning og har en avslutning. De er en prosess, de lever videre , de kunne ha fortsatt og de kan stoppe her.
Aalbergs kunst er av en slik art at i forhold til en internasjonal kontekst vil det være riktig å trekke linjer til kunstnmere som Juhana Blomstedt, Daniel Buren, Frank Stella, Elliswort Kelly og Sean Scully. De bruker alle forenklede geometriske former og felter til å uttrykke problemstillinger av ulik art.. Det vil også være naturlig å sammenligne henne med internasjonalt kjente tekstilkunstnere som Hermann og Desiree Scholten, Margot Rolf og Warren Seelig. De gjør alle bruk av den rytme og det mønster som tråden danner i en vevnad, og slik lar de tekstilens struktur være utgangspunkt for sitt arbeid med forenklede former og felter. Disse kunstnerne blir ofte plassert i en tradisjon basert på Bauhaus og De Stilj. Den amerikanske tekstilkunstneren Lia Cook hører også til i denne tradisjonen. En kan finne flere paralleller mellom Cook og Aalberg, selv om deres endelige uttrykk er svært forskjellige. Likheten ligger i deres arbeidsmåte og utgangspunkt, hvor begge to arbeider med vev som de etterbehandler. De lar vevens struktur være utgangspunktet, og bruker en sammensetning av ulike farger og nyanser til å danne geometriske mønstre, striper og felter. Arbeidene deres kan kalles selv-refererende i det at komposisjonen gjenspeiler den bevegelse tråden har i oppbyggingen av en vev..
Solveig Aalbergs kunst er ikke lettfattelig. Hun har et modent språk, og arbeidene hennes er så komplekse at de må vurderes, nytes og oppleves over lengre tid . Vi er ikke med i fremstillingen av arbeidet, men kan se spor av den innsats som ligger i dem. Dette kan vi se i uttrykket og i hvordan hun hele tiden lager nye kontraster til det hun selv gjør. Hvordan hun klarer å lage noe mykt, som er satt sammen med noe stramt. Hun har laget noe komplekst som igjen er et produkt av det enkle. Hun lager motsetninger mellom farger, nyanser, trådretninger, lysvirkninger, det bløte mot det flate, det stramme og rette mot det organiske og myke. Det er ro og bevegelse på en gang. I teppene hennes finner vi symmetri og asymmetri, tynne striper og store flater, spettede flater og tomme felter, det organiserte og det uorganiserte, det er kaos og kosmos.
Rundt teppene til Solveig Aalberg skjer det en stadig bevegelse. Den betrakter som tar seg tid til å se, får lønn for strevet.