TEXTS
|
|
"Et flyvende musikalsk teppe"
I teppene til Solveig Aalberg er tråder farget, tvinnet, vevet, presset og sydd sammen. Nå har teppet Polyphoni fløyet til Kyoto for å være med på en stor utstilling; slik at folk fra hele verden kan få oppleve musikken og evigheten i det. GJENNOM tusener av år har veving og farging av tekstiler hatt enormt mye å si for sivilisasjonen; vi har kledd oss i tekstiler og dekorert tilværelsen med dem. Men det var først på 1960-tallet at man for alvor begynte å lage kunst av tekstiler. Solveig Aalberg farger tråder , tvinner, vever, presser og syr sammen lin, hamp og bomull til et kunstuttrykk; et spesielt uttrykk hun har eksperimentert seg frem til gjennom mange år. Ett resultat er blitt det musikalske teppet som nå er sendt til en stor internasjonal konkurranse og utstilling i Kyoto. - Det er ekstra spennende å få være med på utstillingen i Japan, fordi tekstilkunsten som jeg uttrykker meg gjennom er del av en internasjonal tradisjon, sier Solveig. Det er Polyphoni som er plukket ut til å være med i Japan. -Tittelen på teppet gir seeren hjelp til å se at teppet har en mangeklang, eller rommer flerstemmig musikk der hver stemme har stor selvsrtendighet, sier Solveig. En streng - Hvordan går det an å sette likhetstegn mellom musikk og tekstilkunst? - Tankegangen bak tekstilkunsten og musikken har mye felles. Det handler om å sette sammen ulike klanger- eller farger. Jeg hørte et foredrag av Arne Nordheim engang om hvordan han lager musikk, og jeg kjente meg selv så igjen, sier Solveig. Hun vil at fargene - formen - komposisjonen skal treffe en streng, gjerne en meditativ streng, hos den som ser på teppet, og at det skal gi vedkommende assosiasjoner til rytme, toner, uendelighet, og stillhet. Fargeblanding I en perm har hun bilder av alle arbeidene sine. Mange av dem henger rundt i offentlige bygninger i Norge. - Da det ble bygget mye i glas og betong på 1970-tallet og inn i 80-tallet var tekstilkunst etterspurt som utsmykning for å dempe de harde materialene. Nå er det mer vanlig å integrere utsmykkingen i bygg som mønster i gulvet eller relieffer på veggene. Vi har altså fått en type kunst som lages som bygningsintegrerte utsmykninger, mens friere arbeider ikke brukes så mye i denne sammenhengen mere. Så for tiden er ikke tekstilkunst like mye etterspurt, men tekstilkunsten er sterk og vital og utsmykningstrendene vil gå i perioder, mener Solveig. - Og det er veldig viktig for den kunstneriske utviklingen å lage arbeider som ikke er bestemt for et spesifikt sted i utgangspunktet, sier Solveig. - På veggen i atelieret hennes får derfor en slektning av Polyphoni henge; Khakofoni. Teppet dekker hele veggen. Jeg går på avstand og tett inntil for å finne musikken i teppet, Khakofonien; blandingen av alle lydene - fargene. Når man går i enden av rommet ser man beige firkantede firkanter sydd sammen, med grønne, gule, røde og blå striper i. Hvis man legger øyet inntil så man kjenner at teppet puster og stryker en på kinnet, da ser øyet at den gule streken har sin spesifikke gulfarge fordi gule, oransje og hvite tynne tråder er tvinnet sammen . slik får Solveig akkurat den gulfargen eller tonen hun vil ha. - En av forskjellene til opplevelsen av musikk er at man hos meg ser hele " stykket" under ett. ved å se og se på teppet, og slik oppdage nye ting, da tar "stykket" form foran oss, sier Solveig. Hun står og ser på bildet sitt: - Det er en evighet i teppet. Man blir ikke lei det. Det er noe man kan ha på veggen i mange år, og stadig oppdage nye ting ved, sier hun. |
|