Firstly: The most important part of this introduction – perhaps the only important part – comes at the very end.
Solveig Aalberg's new exhibition has been named "På vei gjennom" or "Passing through". The name can be taken literally. A close study of the work entitled "Sjikt" or "Layer" takes you to the very core of the art. You gain a wonderfully privileged feeling of being a part of the art, literally. Solveig Aalberg has described artistic meeting points using the formal method of composition created by composer Arne Nordheim. In the world of music, we are all part of a counterpoint, in that independent voices in music interact, note by note.
The exhibition is made of works created using jacquard weave and flat weave. This time-consuming method originates from drawings. I would describe Solveig Aalberg's art as a project which gains its power from its delimitations. By that I mean that she works according to a strict and logical method but within a certain perspective. The large striped piece with the same name as the title of the exhibition illustrates Solveig's own colours – or in her own words, a "condition" which has followed her since she was a student at the Norwegian National Academy of Craft and Art Industry (SHKS). The exhibition portrays a cohesion within the gallery, but in artistic terms also portrays a cohesion throughout a whole artistic career. For Solveig, these colours have followed her since her student days, but the interludes and movements are new every time she creates a new work.
Energy lines 1 to 5 can be interpreted as a continuation of the major picture; the lines correspond but have lost their colour. They curl around their own axes and become increasingly wild in each work though never losing their point of origin, retaining the steady basis of the interludes. Semiotically, it appears as a doctrine in the systems of characters, helping us to maintain the link, in a twofold sense. It allows us to engage in and express the new language we can read in the drawings. Last winter, several art critics instituted a request for joy in good literature. Does good literature have to be sad? Perhaps it is now time to ask the same question of visual art? Or should we ask ourselves the same question, starting here and now? For just as we are contained by the black & white energy lines and feel ready to let ourselves go, we realise that each picture actually as a colour, at its base. The realisation of such a subtle surprise – surely that can be defined as joy.
What is hidden is all the more beautiful, and will remain secret to those who do not open their eyes and minds. The glow of each colour permeates the white with an intense energy, making each work so much more than black & white – rather organic light light pink, intense light mint green and so on. In her exhibition, Solveig Aalberg has removed elements of optical art from their formal context and translated them into contemporary expressions. We can detect a hint of a compliment to the British visual artist, Bridget Riley, in the tightness and a historical nod to the great Synnøve Anker Aurdal from Norwegian art history in the agility of her works. Solveig has removed her tapestries from their two-dimensional hanging on the wall into a flight across the room, aspiring to interludes and sculpture.
In her work entitled "Sjikt", Solveig Aalberg also plays with movements and with the same colours, rotated 180 degrees to form soft, vertical stripes. In the uneven mirror image, we can see an illusion of ourselves and the wild, new energy lines at the back, in three-dimensional form. You see images layered upon images.
Going back to what I said earlier about art being sad: The Portuguese author Fernando Pessoa writes about disguise and dissimulation in illusions. He makes use of a kind of extended pseudonym, so-called heteronyms, in his writings. They have a personality and a biography. Once he has established these between himself and the world, the reader gains a renewed strength, allowing for direct incorporation into the subject at hand, with its solemnity, tragicomedy, melancholy and joy. I believe that Solveig Aalberg similarly plays with our emotions of solemnity and joy. She hides the best – almost sensually – to the very end, portraying depths we never could have imagined.
Movement is of the essence.
When the Henie-Onstad Centre opened in 1968, Solveig was twelve years old and already a technically skilled textile artist. She herself has stated that she would have found her way there, no matter her origins. With her family, she moved from Steinkjer several years before the centre opened, and the contrast from the flat villages of North Trøndelag to the more glamorous Asker must have been immense. Perhaps this contributed towards creating the elasticity an artist requires in order to repeatedly challenge oneself. Solveig travelled alone by bus to Høvikodden, visited the entire collection at the Henie-Onstad centre, went to the gift shop and bought one copy of every single one of their art postcards.
And then she took the bus back home, and this is the most important story: Power. Movement.
Først: Det aller viktigste i denne innledningen; kanskje det eneste viktige, kommer helt til slutt.
Solveig Aalberg sin nye utstilling heter På vei gjennom. Vi kan ta det helt bokstavelig. Hvis vi går gjennom verket som heter ”Sjikt”, opplever vi det nydelige privilegium å være midt i kunsten, en del av det hele, helt bokstavelig. Selv har Solveig Aalberg beskrevet kunstneriske møtepunkter med komponisten Arne Nordheims formale komposisjonsmåte. Overført til musikkspråket blir vi alle sammen del av et kontrapunkt; altså selvstendige stemmer i musikken, som note for note samspiller med hverandre.
Utstillingen er bygget opp av verk utført i jaquardvev og flatvev. Den møysommelige arbeidsprosessen har sitt utgangspunkt i tegninger. Jeg beskriver Solveig Aalbergs kunst som et prosjekt med kraft i begrensningene. I dét ligger det at hun jobber strengt og logisk i et visst perspektiv: Det store stripete bildet som heter det samme som utstillingstittelen På vei gjennom, inneholder Solveigs egne farger; i hennes ord en ”tilstand” som har fulgt henne helt siden studiene på SHKS. Utstillingen handler om sammenhenger i gallerirommet, men i et kunstnerskap handler det også om sammenheng i en hel karriere. For Solveig har fargene fulgt henne, men mellomrommene og forflytningene er nye for hver gang hun viser ferske arbeider.
Energilinjer 1 til 5 kan vi lese som en fortsettelse av det store bildet; linjene korresponderer, men har mistet fargene. De krøller seg rundt sin egen akse og blir villere for hvert verk, men mister aldri utgangspunktet, aldri mellomrommenes stødige grunn. Semiotisk, altså ser vi det som læren om tegnsystemene, hjelper det oss til å holde tråden, i dobbelt forstand. Dermed tør vi kaste oss ut i, og uttale, det nye språket vi står og leser i tegningene.
Sist vinter tok flere kritikere til orde for en etterlysning av glede i den gode litteraturen. Eller er det sånn at god litteratur faktisk må være trist? Kanskje er det på tide å stille samme spørsmål til den visuelle kunsten. Eller skal vi stille det til oss selv, og begynne her og nå? For nettopp idét vi holdes fast i disse svart-hvite energilinjene og er frie til å slippe oss, skimter vi at hvert bilde faktisk har en farge, bakpå. Å avdekke en så subtil overraskelse, - det må da være glede.
Det skjulte er det vakreste og det vakre forblir hemmelig for den som sover. Skinnet fra hver farge lyser gjennom det hvite med intens energi, det gjør bildene til alt annet enn svart hvite – snarere organisk lyselyserosa, intens lysemintgrønn og så videre. I det store arbeidet har Solveig Aalberg tatt elementer fra op-artkunst ut av sin formale kontekst og inn i samtiden. Vi kan skimte en stripehilsen til den britiske billedkunstneren Bridget Riley i stramheten, og fra norsk kunsthistorie et historisk nikk til den store Synnøve Anker Aurdal i ledigheten. Hun bragte veven fra sin todimensjonale tilværelse på veggen og ut i et svev gjennom rommet, mot mellomrom og skulptur.
Også i ”Sjikt” leker Solveig Aalberg med forflytninger og med samme farger, dreid 180 grader til vertikale myke striper. I det ruglete speilbildet ser vi illusjonen av både oss selv og de ville, nye energilinjene på baksiden i tredimensjonal form. Bilde på bilde oppstår.
Tilbake til det med det triste i kunsten: Den portugisiske forfatteren Fernando Pessoa skriver om maskering og forstilling i illusjonene. Han bruker en slags utvidet pseudonym, såkalte heteronymer i tekstene. De har en personlighet og en biografi. Når han setter dem opp mellom seg og verden, får leseren en fornyet styrke til å leve seg direkte inn i tematikken, med alt alvor, tragikomikk, melankoli og glede. På samme måte synes jeg Solveig Aalberg leker med nettopp gleden og alvoret i oss. Hun gjemmer det beste – på sensuelt vis - til slutt, og viser oss baksider vi ikke kunne forestilt oss.
Bevegelse er essensen.
Da Henie-Onstadsenteret åpnet i 1968 var Solveig tolv år. Hun var allerede en teknisk dreven tekstilutøver, og selv sier hun at hun nok hadde funnet denne veien, uansett hvor hun kom fra. Hun og familien flyttet fra Steinkjer et par år før, og kontrasten mellom nord-trønderske flatbygder og mer glamorøse Asker må ha vært stor. Kanskje har denne bidratt til den elastikken en kunstner trenger for å utfordre seg selv om igjen og om igjen. Solveig tok bussen alene til Høvikodden, opplevde hele samlingen, gikk i butikken og kjøpte et eksemplar av alle kunstpostkortene de hadde.
Så tok hun bussen hjem, og dette er den viktige historien: Kraften. Bevegelsen.