ANNE- KARIN JORTVEIT INTERVJUER SOLVEIG.
​Fra boken "Continuum - vevde miniatyrer" (2020)
​

Min viktigste drivkraft er nysgjerrigheten
 
«Solveig skal ha vev!» 
 
Dette utbruddet kom en gang fra Solveig Aalbergs mormor. Hun hadde sikkert observert det ivrige og virkelystne barnebarnets glede over stoffer, nål og tråd og kommet fram til at det kunne være på tide med en ordentlig utfordring. Og slik ble det.  For mange år etter, er det nettopp veven som er Solveig Aalbergs verktøy. Sammen med tegning, har hennes virke som tekstilkunstner, helt siden hun gikk ut av tekstillinja på Statens håndverks- og kunstindustriskole med Diplom i 1983, vært sentrert rundt utallige vevde prosjekter. Både håndvevde og digitalvevde.
​
– Jeg var veldig aktiv som barn, nysgjerrig og interessert i alt og alle. For meg kom nysgjerrigheten til uttrykk som en sterk skaperkraft, og etter hvert ble den kanalisert over i kunstnerisk arbeid. Denne tidlige perioden i livet mitt, mens vi fremdeles bodde i Steinkjer, og hvor jeg holdt på med alt fra sofaputer til hardangersøm, har satt spor. Fremdeles står barndommens lek med broderi og søm som en magisk tid. Jeg husker at jeg til og med pleide å løpe hjem fra skolen for å fortsette der jeg slapp dagen før. Så viktig var dette for meg.

I dag slipper Solveig Aalberg å løpe så langt. Det holder å rusle ned trappa i huset i Asker til atelieret i underetasjen. Gjerne med kongepuddelen Lulu hakk i hæl. Her er vevene, materialene og litteraturen. Utenfor vinduene ligger hagen og sørger for balanse i arbeidsdagene, den gjør atelierrommet større og gir en mental ro. At Solveig Aalberg arbeider fra det samme huset som hun også bor i, er for henne en utmerket ordning. Hun presiserer at dette ikke er det samme som å jobbe hjemmefra. I stedet kaller hun det for å ha kort vei til jobben. 

– Jeg bor i den ene etasjen og jobber i den andre. Privatlivet mitt klarer jeg fint å holde adskilt fra arbeidet i atelieret. Jeg har jo fått litt erfaring med dette siden jeg har holdt til her siden 1996. Det fysiske atelierrommet er min base, og ut fra det utgår alle mine yrkesaktiviteter. Jeg jobber med utstillinger og ulike kunstoppdrag. I perioder har jeg styreverv, og er utvalgsleder og kurator for KORO. Jeg reiser ofte til Oslo for å se utstillinger og for å treffe kollegaer. Jeg har alltid en deadline foran meg, og det krever selvdisiplin. Veving tar tid, og med atelier i underetasjen kan jeg, når jeg har press på meg, utnytte arbeidsdagene fra tidlig morgen til sen kveld. Jeg har i tillegg et lite atelier et stykke unna. Det er den radikale motsetningen til det overfylte hovedatelieret mitt. Dette rommet er innredet så minimalt som mulig, og er et sted for å tenke, tegne, skrive og reflektere. Utover det at jeg har en vegg å tegne på, så er alt annet nesten som visket ut. Å være der gir meg en mulighet for å se prosjektene mine på avstand, og få et perspektiv på det jeg gjør. 
 
På veien mot kunsten
 
– Det er så fint å høre om din store kjærlighet for tekstil som allerede viste seg da du var ganske liten. Ikke minst fordi du trekker en linje mellom dine barneinteresser og ditt yrkesvalg. Ikke alle kunstnere kan skilte med et slikt konsekvent spor gjennom livet! Kan du gi oss et kort sveip gjennom disse formative årene, fram til du var ferdig med utdannelsen din?
 
– Da jeg var 11 år så jeg Weidemanns abstrakte veggmaleri i nye Steinkjer kirke. Det gjorde et veldig inntrykk på meg. Noe skjedde med meg i dette møtet. Jeg skjønte med ett at det fantes måter å uttrykke seg på som også kunne ta meg bortenfor syprosjektene mine. Like etter flyttet familien min fra Trøndelag til Snarøya utenfor Oslo, og rundt meg begynte mye interessant å skje. En dag leste jeg i A-magasinet om det nyetablerte Henie Onstad Kunstsenter. Dette ble virkelig stedet for meg; fylt som det var av energi og kreative mennesker. Jeg ble umiddelbart dratt inn i denne spennende atmosfæren. Her var eksperimentell og nyskapende kunst. Selv om jeg bare var rundt 12 år da jeg første gang oppsøkte Høvikodden, følte jeg at jeg tok del i noe helt nytt. 
 
Etter hvert begynte Solveig Aalberg på Forsøksgymnaset i Bærum og gikk så over til fransklinjen på Stabekk gymnas. Særoppgaven hennes kommer kanskje ikke som en overraskelse, hun skrev om norsk billedvev. Etter å ha gått både tegnelinja og vevelinja på Linderud videregående skole, tok hun forberedende og jobbet som assistent hos billedveveren Molle Cecilie Major. Samtidig var hun på Asker malerskole hvor Arne Malmedal underviste. Det var en svært aktiv tid, og i 1979 kom hun inn på Statens håndverks- og kunstindustriskole.

– Jeg gikk i en faglig sterk klasse, og vi hadde inspirerende og dyktige lærere. Undervisningen spente fra fagtegning med Guri Steinsvik, som oppfordret oss til prosessuell og eksperimenterende fordypning for å finne vår egen kunstneriske stemme, til nyttig vevlære med Adrienne Øwre og innfarging av garn med Åse Frogner. Kari Bratsberg var en gjestelærer jeg gjerne trekker fram. Hun oppmuntret oss til ikke å være redd for å bryte ut av vante mønstre. Det var en brytningstid på skolen. I kontrast til den utprøvende tekstilundervisningen, fikk vi innføring i Johannes Ittens fargesystem, men med lærere som la stor vekt på de franske impresjonistenes fargebruk. I frihåndstegning var det akttegning med levende modell.

Det var i denne perioden Solveig Aalberg begynte å bruke veven som et lerret for søm, en metode hun anvender også i dag. Hun gikk på tekstillinja i fire år og tok Diplom. «Hendelser i flaten, presentasjon av en arbeidsprosess», kalte hun oppgaven.  Så vidt hun vet, var hun i det første kullet på skolen som skrev om og reflekterte over arbeidet med diplomoppgaven. I årene etter deltok hun på Østlandsutstillingen og Høstutstillingen og hadde sin første separatutstilling i Kunstnerforbundet. Internasjonalt har Solveig Aalberg bidratt til utstillinger i Europa og Asia, og hun har en lang rekke utsmykkingsoppdrag på samvittigheten.
 
Mer enn vev  
 
For Solveig Aalberg handler det likevel ikke bare om vev. Parallelt med sitt arbeid som tekstilkunstner, har det alltid også handlet om tegning. Linjer og bruken av farger går igjen på tvers av sjanger. Vev og tegning utfyller og kontrasterer hverandre. I veven er det konsentrasjon, tid og fokus, mens tegningen frigjør, er umiddelbar og leken. Hun har vist både tegning og vev sammen i flere utstillinger, og i 2010 åpnet det seg opp nye muligheter for å kombinere tegning og vev. På dette tidspunktet hadde Solveig Aalberg allerede lenge arbeidet digitalt med nettsider, men aldri prøvd å kombinere dette med tekstil. Hun var heldig, sier hun, og fikk en innføring i digital vev av Jon Pettersen ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen.

– Jeg tegnet en serie jeg kalte Energilinjer; rytmiske, analoge tegninger som jeg deretter arbeidet videre med i Photoshop og overførte til vev ved hjelp av et digitalt program. Jeg dro til Textielmuseum i Tilburg i Nederland med disse tegningene og fikk laget ti store vevnader der. Dette var en befriende periode for meg, og erfaringene med analog tegning, i kombinasjon med digital teknologi, tar jeg med meg videre. Samtidig kjente jeg jo på at det manuelle og fysiske arbeidet, med tråd for tråd i veven, ble fraværende. Dette nye bekjentskapet med digital vev ble faktisk en forutsetning for å gripe tilbake til det nære og intime formatet. Og etter hvert til miniatyrene i Continuum.

Jeg gikk så inn i en «mellomperiode» hvor jeg jobbet med en serie fargeblyant-tegninger. Disse ble basert på en annen rytme enn den jeg hadde utforsket i energilinje-tegningene. I dette nye prosjektet utarbeidet jeg et system for rekkefølgen for de ulike fargene. Mellom linjene på papiret tegnet jeg rundinger, med utgangspunkt i at jeg i forkant hadde lagt blyantene ved siden av hverandre i vilkårlig rekkefølge. I neste linje var blyantene lagt ut på nytt, like vilkårlig.  

– Hva er det med systemer eller «regler» som fascinerer deg, og som synes å ligge i bunn for prosjektene dine?
​
– Både i energilinje-prosjektet, fargeblyant-tegningene og i prosessen med miniatyrene dreier det seg om å lese verden rundt meg gjennom en organisering av strukturer og repetisjoner. I vevens strenge oppbygging av horisontale og vertikale linjer finnes et utgangspunkt for å jobbe med det visuelle uttrykket. Det kan virke hemmende, men det er en utfordring som trigger meg. Fremdeles spiller barndommens tilnærming til tekstil med. Som barn var jeg god til å lese oppskrifter. Her var det nøyaktig telling og repetisjoner, men jeg laget også frie ting, som dukkeklær. Slik jeg ser det i etterkant, ble interessen for systemer og mangel på system vekket tidlig, og har selv i dag betydning for det jeg gjør som profesjonell kunstner. For meg har matematikk og tall noe vakkert ved seg, og tallrekker i veven gir mønster og fargekombinasjoner. Jeg liker å ha kontroll på utgangspunktet, men gir deretter slipp. Det gir rom for spenning. 

Vekslingen mellom det systematiske og usystematiske er intuitiv. Jeg er hele tiden i en utforskende dialog med hver vevnad. `Hva trenger den`, er spørsmålet jeg til stadighet kommer tilbake til. Jeg møter nye ideer med et åpent blikk. Jeg ser umiddelbart når det oppstår noe jeg ikke vet noe om og da er det som om jeg bare vet at dette er noe jeg vil undersøke. Jeg er opptatt av å forenkle og ta bort, men på samme tid beholde noe taktilt og mangfoldig, en fargerikdom eller fargeintensitet. 
 
– Kritikere har gjerne framhevet at virkemidlene dine er kontrollerte og beherskede, men at arbeidene åpner seg generøst opp, bare man gir dem tid. Hvordan vil du selv formulere dine visuelle og materielle valg?
 
– Jeg tilstreber alltid en enkel og stram helhet i arbeidene mine, mens de ulike komponentene kan være detaljerte. Dette reduserte helhetsuttrykket kan framstå som minimalistisk, men er det ikke. Dette fordi en vev er bygget opp av mange tråder, med renning og innslag, og vil derfor alltid være en komplisert affære, til og med der vevflatene framstår som monokrome. I Continuum-serien benytter jeg to forskjellige teknikker i veven. Den ene er dobbelvev på enkel renning, og den andre er toskaft. Jeg velger teknikk som en konsekvens av hva jeg vil uttrykke og bruker veven på samme måte som en tegner eller maler bruker sine redskaper. Jeg starter med å bygge arbeidene i flatvevstol og fortsetter på arbeidsbordet med nål og tråd. Jeg føyer kanskje til flere tråder, bearbeider flaten med sting, tvinner tråder, knytter knuter, stiver og så videre. Som regel lar jeg såkalte «feil» stå som en del av prosessen. Når det gjelder farger, prøver jeg gjerne ut kombinasjoner som er nye for meg. Jeg forsterker og gjør fargene klarere ved å legge til ekstratråder eller jeg duser dem ned med beslektede valører eller med sort/hvitt. Farger driver rett og slett nysgjerrigheten min framover.  
 
Å hente noe tilbake igjen: I retning av Continuum
 
Solveig Aalberg arbeider for at hennes formspråk skal gi plass til menneskelige erfaringer og følelsesmessige tilstander, men uten at hun låser kunsten i en tematisk ramme eller et spesifikt innhold. I spennet mellom en avklart form og intuitive og lekne innslag, utforsker hun tid og forgjengelighet som deler av en kollektiv bevissthet. Slik henvender hun seg til mange, både estetisk og eksistensielt.

– I de første arbeidene jeg gjorde etter kunst- og håndverksskolen var jeg opptatt av det skjulte, det som befinner seg på baksiden og er vendt mot veggen. Dette har så klart både konkrete, symbolske og emosjonelle betydninger, som igjen kan være knyttet til mine egne livserfaringer, men uten at jeg eksponerer noe privat. Jeg valgte sorte, grå eller hvite flater vendt mot rommet og med fargeflekker som mer eller mindre var synlige. På baksiden veltet fargene frem. 

Sett i ettertid tror jeg at jeg forlot dette temaet for fort. I stedet ble jeg opptatt av å synliggjøre og utforske overganger, kontraster, møter og rytmer. Samtidig fortsatte jeg å bruke farger i kombinasjon med sort/hvitt eller grått/hvitt. I Continuumkommer jeg endelig tilbake til motsetninger; som foran versus bak, kombinert med ulike rytmer av tråder som bindes og tråder som er fri.  
 
– Denne boka, som dette intervjuet inngår i, er da også viet til Continuum som du startet i 2016. Prosjektet består av små vevde arbeider, såkalte miniatyrer, og målet er å veve hundre utgaver. Hvordan kom Continuum i gang? 

– For meg representerer Continuum et sammendrag av kunstnerskapet mitt, fra 1980-tallet og fram til i dag. Jeg kunne ikke gjort det tidligere. Kanskje har det med alder og med mine integrerte erfaringer å gjøre, og det å være på dette stedet i livet akkurat nå. Da jeg startet med serien, tenkte jeg at det er fint å ha et mål samtidig som Continuum krever en viss mengde. Jeg liker at prosjektet er en prosess som går over lang tid. Ikke minst er jeg opptatt av hvordan mange repetisjoner innebærer forskyvninger og endringer, og det er nettopp et stort antall som gir anledning til dette. Derfor bestemte jeg meg for hundre. 100 er for meg et «nøytralt tall». Hver miniatyr blir utviklet og bygget opp intuitivt. Men det intuitive handler jo om integrert kunnskap og evnen til å sette sammen på nye måter, fra valg av farger til antall innslag, og det kunne veksle mellom system og ikke-system.

Selve boka er også med som en del av prosessen med miniatyrene. Underveis i vevingen arbeider jeg med den og med oppsettet i InDesign. Til hver miniatyr skriver jeg ned fargene jeg bruker og hvor mange ganger fargene repeteres.

Dette har jeg valgt å ta med i boka for å vise rytmen og kompleksiteten som ligger i bunn for hver miniatyr. Rytmen i vevnadene gjenspeiles i disse nedtegnelsene. For å beskrive fargene, har jeg brukt betegnelser fra ulike fargekart. Et av dem er fra Faber Castells kart for fargeblyanter. Dette er det samme jeg bruker når jeg lager skisser og utkast. Jeg synes fargebeskrivelsene klinger så vakkert, og de gir meg et vell av assosiasjoner; Juniper green, dark flesh, delft blue, golden yellow, dark bottlegreen og neon yellow.
 
Solveig Aalberg forteller videre at ordet «continuum» kommer fra latin og er avledet av «continere» som betyr å holde sammen. Ordet kan også knyttes til noe vedvarende, ustanselig eller uavbrutt. I tillegg har det andre nyanser, det viser for eksempel til en ubrutt rekkefølge hvor overgangen fra et element til det neste knapt kan merkes, mens ytterpunktene er forskjellige. Et kontinuum er også en kontinuerlig serie med nært forbundne hendelser. Med andre ord er Continuum en fruktbar og meningsbærende tittel for dette stødig voksende og langvarige prosjektet.
 
Det store i det lille: Continuum underveis
 
I 2018 stilte Solveig Aalberg ut i galleriet Det Gule Huset i Asker de miniatyrene hun til da hadde produsert. Hun fikk atskillige tilbakemeldinger fra folk som kom til utstillingen. Flere fortalte at de ble rørt i møtet med dem og følte et umiddelbart slektskap med enkelte. Noen opplevde at det var de rolige miniatyrene som gav gjenklang, de med få komponenter. Andre fant sine blant de mer aktive og fargeintense. Hun fikk inntrykk av at publikum leste vevnadene nærmest som symboler på noe knyttet til livet selv.
 
– Du har tidligere jobbet stort og monumentalt, men Continuum er bygget på formatet 20x24 cm. Det er nærmest noe man kan holde i hånden. Du kaller dette «et godt format», hvorfor det?
 
– Formatet gjør at betrakteren får en nærhet til arbeidet. Det er noe med det lille formatet som gjør at det oppleves både intimt og personlig. For mitt øye er forholdet mellom høyden og bredden rett og slett godt å se på. Alle arbeidene i serien har samme format. På denne måten er de i slekt og gir resonans til hverandre. Og gjennom den stadig repeterende og skiftende rytmen fungerer de som deler av en ubrutt lenke.

– Man snakker noen ganger om at en liten hendelse kan være et bilde på et stort og komplekst tema. Slik blir det lille og det store speilinger av hverandre. Hva tenker du om dette når du selv kaller arbeidene som utgjør Continuum «miniatyrer»?

– Her er det fint å se til historien. Ordet miniatyr har vært brukt i århundrer og kan føres helt tilbake til de eldste manuskriptene vi kjenner til. De ble skrevet med en rød farge som på latin heter minium, og den som malte med minium ble kalt miniator. Siden ornamenter og illustrasjoner var små, og minium ligner på det latinske ordet minimum, så ble alle små malerier fra og med 1500-tallet omtalt som miniatyrer. Når jeg kaller mine små vevde formater miniatyrer, er jeg bevisst dette historiske forelegget, men mest av alt viser jeg til at de har et fortettet uttrykk. I tekstilspråket mitt betyr dette tett renning, mange tråder og innslag og mulighet for utallige andre variasjoner på tross av den lille størrelsen. 
 
Energien og rytmene 
 
For Solveig Aalberg fletter Continuum sammen rytmer på flere plan. En er rytmen i trådinnslagene, en annen er den som utgjør den voksende produksjonen. I boka utgjør presentasjonen av alle miniatyrene, fra #1 og fram til den siste, en egen rytme i seg selv. For ikke å glemme rytmen hun selv kjenner på når hun sitter i veven. Dette performative aspektet er også med inn i Continuum og spiller med på sin måte. Continuum utgjør også en rekke rytmiske mellomrom. Noen er materielle og fysiske, andre er mer subtile og flyktige. Noen av disse arbeider Solveig Aalberg bevisst med, andre oppstår som et resultat av at prosjektet selv skaper noe uventet og selvstendig nytt. I det vevde handler det om hvordan striper og farger forholder seg til hverandre, om tetthet og avstand, og om gradene av det aktive og det rolige. Selv valget av rekkefølge, og måter å montere på, utgjør egne mellomrom når den enkelte miniatyr tar del i gruppen. Et særegent mellomrom dannes mellom hver vev og veggen bak. Miniatyrene kaster skygge på veggen, samtidig som det oppstår farge i skyggen. 
 
– Rytme er rett og slett et sentralt aspekt ved arbeidene dine, og synes å gjennomsyre det meste av det du gjør. En av dine tidlige serier heter jo til og med «Polyphoni», som er et kjent begrep innen det klassiske feltet. Er dette en musikksjanger som har betydning i arbeidet ditt? 

– Joda, jeg går jevnlig i operaen. Jeg er også opptatt av samtidskomponisten Cecilie Ores lydverden. Hun skriver både elektro-akustiske og instrumentale verk, og hun bruker tekst i verkene sine. Setter jeg på musikk når jeg arbeider, så er det overhodet ikke klassisk! På musikkfronten er jeg barn av min tid. Det handlet om musikk på radio, popkonserter og rockefestivaler, men også den eksperimentelle musikken jeg opplevde på Henie Onstad Kunstsenter, som Svein Finneruds trio. Mest av alt handler musikken for meg om trykket og nerven i selve uttrykket. I dag hører jeg på alt fra Audioslave til Morgane Ji. Musikk er knyttet til arbeidet mitt på den måten at jeg kjenner slektskap til intensiteten og kraften. Og rytmene trumfer alt. 
 . 
– Du har også fortalt at du henter inspirasjon fra det poetiske språkets utforskning av rytme, og at bøker av den danske lyrikeren Inger Christensen og den norske lyrikeren Monica Aaspong har vært viktig lesning mens du har arbeidet med Continuum. Hva er det med nettopp disse to forfatternes tekster som gjør dem aktuelle for deg og arbeidet ditt?

– Jeg har tatt fram disse to i forhold til Continuum fordi de begge har en form eller et system de skriver ut ifra. Jeg leser dette som rytmer og gjentagelser i endring. Innholdsmessig er temaene deres langt fra meg, men det som appellerer til meg er hvordan oppbygningene i tekstene bidrar til kontraster og sammenstillinger man ikke kunne se for seg på forhånd uten bruk av systemene. Jeg vil også nevne Ole Robert Sunde, som jo er forfatter av essayet om Continuum. Hans litteratur er utforskende og drevet av nysgjerrighet til livet og de små detaljene i omgivelsene. Han har en herlig evne til å assosiere og utvider slik hvordan vi ser og tolker ting rundt oss. Jeg orienterer meg ellers bredt i kunsten, fra Anna Eva Bergman til Thomas Pihl, fra Jackson Pollock, Mark Rothko, Kenneth Noland til Sol LeWitt og Agnes Martin. 

– Og hva med tekstilkunsten?

– For all del, vi har svært mange dyktige tekstilkunstnere i Norge, og flere jeg beundrer og setter veldig høyt. Men selv om jeg kjenner mitt eget fagfelt godt, ser jeg like gjerne på andre sjangrer og kunstuttrykk. De kunstnerne jeg her nevner har det til felles at de forenkler, men beholder et taktilt uttrykk, noe som sagt er viktig for meg. Men det er ikke alltid slik at det er kunstnerens arbeid i seg selv som fanger min interesse. For eksempel kan det handle om noe i en utstilling eller en tekst som ikke nødvendigvis er knyttet til selve objektet som sådan. Det kan være at jeg møter en fordypning, en energi eller intensitet som gjør meg oppløftet eller berører meg. En gang, etter dager med vandring på Kunstbiennalen i Venezia, endte jeg opp på det lille Guggenheim-museet inne i byen, og fikk se en Sol Lewitt blyanttegning rett på vegg. Jeg falt i staver over nærheten, detaljene, kompleksiteten og helheten. For ham hadde motiver begrenset interesse, de kunne stå i veien med sin emosjonelle subjektivitet. Derimot var det grammatikken og den overordnede strukturen som skulle fange intellektet. Dette er noe jeg kjenner meg igjen i. 
 
Etter Continuum
 
Continuum er et prosjekt som i teorien kunne fortsatt nærmest i det uendelige. Men som Solveig Aalberg sier: 
– Det må avsluttes en gang. Noen ganger tenker jeg at det er helt vilt at jeg satte i gang med et slikt langvarig prosjekt med så mange enheter. Samtidig er det blitt en forpliktende handling å ville veve hundre arbeider, som om jeg har lovet disse vevnadene dette. Det koster å få det til, det er også en del av prosessen; det å stå i det, holde på ideen og ikke gi slipp. Hadde jeg forlatt Continuum, ville det være som å gå fra et løfte. Det ville oppleves som et svik.
 
–  Continuum har vært et stort løft for deg, men du vil jo etter hvert ta fatt på nye prosjekter. Hvilket etterliv ser du for deg at Continuum får?
​
– Det som er sikkert er at det eneste stedet alle 100 vises samlet, er i denne boka. Sommeren 2020 stilles 46 miniatyrer ut i Haugesund Kunstforening. Tre arbeider er med på sommerutstillingen «Solbrända erfarenheter» på SOFT galleri, og senere på året, i november, viser jeg en større del av Continuum i samme galleri. Noen er allerede solgt. #029 er innkjøpt til Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og er i 2020 med på deres utstilling «Ta deg TID».
Deler av serien vil nok dukke opp på utstillinger i årene som kommer. Mitt ønske er at Continuum spres til så mange mennesker som mulig, og at nærværet som hver og en bærer på blir til glede der de havner. Jeg håper at de derfra kan fortelle litt om hvordan hverdagen preges av at vi gjør det samme på ny og på ny, men med små eller store endringer. Slik kan hver miniatyr leses som en metafor for dagene vi lever.